Du er her: Student.no > Blogg > Medlemslagene > Reisebrev: alt på én og samme øy

19.06.2018 (oppdatert 20.06.2018)

Reisebrev: alt på én og samme øy

Foto: flytevestene på Lesvos.
Foto: flytevestene på Lesvos.

”It’s all about you, guys. The student movement. The youths.”, sier han mens han med alvor i øyene ser ut over bordet.

I anledning verdens flyktningsdag 20. juni 2018:

Vi sitter i en herskapelig bolig i en liten gate i utkanten av Mytilíni. Hovedstaden på den greske øya Lesvos. Huset er majestetisk og står igjen fra gresk storhetstid. I alle rom står det store fugler. En uten hode. En er full av stearin. En annen har et fengsel på brystkassa. Fuglene er laget av lokale lesbianere. Mennesker på flukt har sammen med lokale og kunstnere utfordret de hvite figurene til en realitet av det livet de selv har følt på. Det livet de lever. Det er mektig og det gjør vondt.

Lesvos har i løpet av flyktningkrisen siden 2015 tatt i mot over en halv million mennesker. Mennesker i små svarte båter med redningsvester i alle farger, og vi har sett gravhaugen som ligger igjen.

Over 250 000 redningsvester ligger i den varme sola og steker.

Noen blir til produkter laget av flyktningene selv, sammen med de lokale. Resten blir liggende på en stor fylling og venter på at lokale myndigheter skal gjøre noe med dem. Enn så lenge er de selve symbolet på en utrygg verden hvor svært mange mennesker legger ut på en livsfarlig reise.

Rundt bordet nikker elleve studenter. Tre fra Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH). Seks fra Agder. To fra Stavanger. En av disse elleve er også med i Erasmusprogrammet. En av dem har flyktet den sammen ruten vi nå er vitne til.

Vi er på en politisk solidaritetsreise. Ikke som frivillige, men som studentpolitikere. En reise for å forstå hvordan de internasjonale maktprosessene slår ut for enkeltindivider. Hvordan sårbare lokalsamfunn reiser seg i kriser og hvilke rolle akademia, og kanskje viktigst, studentbevegelsen har når flyktninger legger ut på farefulle reiser og land endres fra fredelige samfunn til krigsområder på kort tid.

Situasjonen i dag

Mannen som snakker til oss heter Vasili. Han har spilt proff fotball i tretten år. Nå har fått drømmejobben og arbeider med prosjekter for flyktninger og lokale på øya hans foreldre stammer fra. Selv har han vokst opp i et avdanket apartheidregime i Sør-Afrika med presidenten som kom fra fengselscella på Robben Island. Nelson Mandela.

”Education is the most powerful weapon which you can use to change the world.”

Vasili siterer Mandela. Og han har rett. Det er vi som kan gjøre noe med det. Det er også vårt problem, fordi vi sitter med mulighetene til å løse det.

Etter en egenkomponert reise gjennom flyktningleirer, politiske møter, besøk til bistandsorganisasjoner og kanskje viktigst samtaler med dem som har reist, sitter vi igjen med en forståelse om at krisen langt ifra er over.

Media har har trukket seg bort, det til tross for at det hver dag kommer båter fra Tyrkia til de greske øyene. Hver uke ankommer det alt ifra 500 til 800 mennesker. Nytt med situasjonen er at avtalen mellom EU og Tyrkia hindrer mennesker i å flykte til Europa. Strømmen stopper og en menneskelig propp oppstår. Vi har sett den ene på Lesvos. Lokale helter finner ikke motivasjonen til å skulle gi mer av seg selv. Folk er slitne og forholdene er grusomme.

FNs egne flyktningleir, Moria, med plass til omlag 2000 mennesker rommer i dag omtrent 7000 mennesker. Kapasiteten har eksplodert. Man må være her for å forstå det. Og mange av dem som er der er også studenter. Våre egne. Det er det som gjør reisen så spesiell. Vi vet hvor heldige vi er som får leve i et land med gratis utdanning og der lik rett til utdanning er en selvfølge. Klarer man å komme seg den to-timers lange veien fra leiren til sentrum for å ta del i enkle språkgrupper eller på workshops, er man heldige.

Selv bor vi et stykke unna på Universitetet i Agders eget studiesenter, Metochi. Senteret er et gammelt kloster og omgivelsene gir tid til ro og ettertanke. Vi har flere kvelder snakket sammen og det er godt å få tømt tanker om hvordan verden er skrudd sammen, hvor urettferdig noens skjebne er og hvordan omverden virker til å ha glemt hva som egentlig skjer. Grensene er stengt, men vi ser at tusener av mennesker fremdeles trenger trygghet.

Tilbake på øya

På reisen har vi med oss Mohammad. Han er praktikant i Studentorganisasjonen i Agder (STA) og har selv betalt penger for å ta på seg en av de fargerike redningsvestene for å reise den farlige ruten mellom Tyrkia og Europa i en liten svart gummibåt. Han var en av de siste som kom til Norge, før regjeringen strammet til for alvor.

Selv beskriver han det som vondt å være tilbake. 17. mai 2017 fikk han telefon fra norske myndigheter. Beskjeden var en lettelse. Han fikk opphold i Norge. Ett år senere er han tilbake igjen for å se virkeligheten han slapp unna. Det gjør vondt, men som han selv sier: vi trenger å se det for å ikke glemme det. Vi må fortelle denne historien til flest mulig. Vi må ikke slutte å vise solidaritet.

Det er ikke enkelt å være de unge som skal stå opp imot de som i dag bestemmer. Spesielt ikke når det er generasjonen over oss som gjør det. Den globale studentstemmen har aldri vært viktigere. Den består av fremtidens ledere. Det er den som påvirkes av de beslutninger som tas nå. Vi skal bruke den for våre medstudenter på flukt.

Hvordan skal vi gjøre en forskjell, tenker du kanskje?

Vi som studentbevegelse må sikre prosjekter om akademisk dugnad for flyktninger på alle høyere utdanningsinstitusjoner i Norge. Vi må sørge for at akademia tørr å investere i forskning i områder som raser sammen for å gi svar på hva som skjer og hva som kan gjøres. Vi studenter må ut i praksis der de lokale styringsmyndighetene ikke har nok ressurser til å gi utdanning i grunnleggende ferdigheter.

En krise er vanskelig å forstå når du befinner deg langt unna. Men vi har sett den. Alt på en og samme øy. Og vi er enige med Vasili. Studentbevegelsen har gjort det før, og vi skal gjøre det igjen. Det solidariske akademia har ingen landegrenser. Vi har kunnskapen, det eneste våpenet denne krisen trenger.

Fuglene i det store huset i utkanten av Mytilíni vil for oss alltid stå igjen som symbolene på det vi tror på. Elleve studenter vil ta med seg hver sin historie i møter med hverdagen. Igjen sitter mennesker på flukt med et tynnslitt håp.

La oss gjøre noe med det, la oss starte nå.

På vegne av reisefølget

Kai Steffen Østensen
Leder av Studentorganisasjonen i Agder (STA)

Sara Jalali
Leder av Studentorganisasjonen i Stavanger (StOr)

Mona Flesland Loukili
Studentenes og Akademikerens Internasjonale Hjelpefond (lokallagsgruppene i Stavanger og Kristiansand SAIH)

Del dette