Du er her: Student.no > Blogg > Landsmøtet > Tale til Kronprinsen

29.04.2016

Tale til Kronprinsen

H.K.H Kronprins Haakon besøker #LMNSO. Foto: NSO/Jonas Ohlgren Østvik
H.K.H Kronprins Haakon besøker #LMNSO. Foto: NSO/Jonas Ohlgren Østvik

Leder av Norsk studentorganisasjon (NSO), Therese Eia Lerøen, sin tale i forbindelse med H.K.H Håkon Magnus sitt besøk på NSOs landsmøte 21.-24.april 2016.

Kjære Deres Kongelige Høyhet Kronprins Håkon.

Kjære Landsmøte.

I år er den norske studentbevegelsen 80 år.

I 80 år har studentene jobbet kontinuerlig for å gjøre utdanningene litt bedre, det norske samfunnet litt bedre, verden litt bedre og fremtiden litt lysere. Steg for steg kjemper vi for vår egen hverdag som studenter i dag og for de som kommer etter oss.

  • Vi er opptatt av kvaliteten på den utdanning vi møter.
  • Vi er opptatt av vår rolle i den kunnskapsutviklingen som skjer ved høyere utdanningsinstitusjoner i Norge.
  • Og, vi er opptatt av hvordan vi og samfunnet kan ta vår kunnskap og kompetanse i bruk når vi er ferdige som studenter.

I en forholdsvis kort og intensiv periode i livet lærer vi oss noe nytt for at vi skal bruke det senere. Det kan ofte oppleves som en opptakt til det vi skal gjøre senere.  Studietiden kan bære preg av å være midlertidig. Det er ikke dermed sagt at vi ikke skal kunne ha forholdene lagt til rette for å bruke tiden på de riktige tingene – studiene.

Studentbevegelsen har i 80 år vært opptatt av at det å være student ikke bare skal være et forstadie til resten av livet. Det skal ha en selvstendig verdi her og nå. Kampen for en levedyktig studentøkonomi, et godt læringsmiljø og studenters helse og velferd vil derfor alltid være viktig for oss.

Studenter har hatt en viktig rolle i demokratiet og samfunnsutviklingen gjennom generasjoner. Vi har vært, og skal fortsette å være viktige pådrivere for endring.

Dagens studenter sitter på mye av kunnskapen som skal til for å utvikle samfunnet videre. Det er nettopp i studietiden alle disse ulike menneskene og perspektivene møtes og kan bryne seg på hverandre. Det skal være utfordrende å studere.

Like så viktig som det vi lærer i undervisningssituasjonen er de diskusjonene vi har i kantinen eller på gresset utenfor. På samme måte som at vi på landsmøtet samles for å bli enige om hva studentene i fremtiden skal utfordre studiesteder, politikere og samfunnet på. Her er vi samlet fra hele landet, fra ulike både studier og studiesteder og med ulike bakgrunner og perspektiver. Det er i møtet med hverandre som utgjør studentbevegelsen og skaper vår styrke.

Det er blant dagens og fremtidens studenter vi kan finne

  • Ingeniøren som utvikler den geniale løsningen som gir oss nye og flere muligheter.
  • Kunstneren som gir oss et helt nytt perspektiv på samfunnet når vi står fast.
  • Eller førskolelæreren som bidrar til en trygg og god oppvekst for fremtidens statsminister, kanskje denne personen sitter her i salen i dag.

Jeg må benytte anledningen til å si takk for sist Kronprins Håkon.

Jeg var nemlig på besøk hjemme hos Kronprisen og familien på skaugum tidligere i år, sammen med flere andre. Det var ganske stas, frem til vi skulle ut i snøen og leke. Da vi stod i en klynge ute i hagen, ble jeg pekt ut av Jan Åge Fjørtoft, som da ville demonstrere hvilke sko det ikke var lurt å ha på seg. Sta som jeg er, så takket jeg nei til å låne et mer passende fottøy av Kronprinsesse Mette-Marit. Aktiviteten var stafett. Ikke en hvilken som helst stafett. Vi ble delt i lag og alle fikk en dukke. Oppgaven var å redde Håkon Håkonsson. Panikken vokste. Aner dere hvor stort ansvar det er å skulle redde Håkon Håkonsson?

Vi fikk etablert to ting i løpet av stafetten. Jeg hadde dårlige sko og Kronprinsen er i vesentlig bedre form enn meg.

Vel tilbake på kontoret dagen etter lo vi godt alle mann, som jeg trodde var fordi jeg tryna to ganger. Men som viste seg å være at jeg ikke visste hvem Fjørtoft var.

Vi lærer noe av de erfaringene vi gjør oss, både stort og smått.

Dagen på Skaugum handlet om unge ledere og lederskap. Vi ble alle utfordret, inkludert Kronprinsen, til å finne vår kongstanke. En kongstanke er et gammelt begrep som du finner igjen i Ibsens Kongsemnerne. Håkon Håkonsson hadde en kongstanke. En idé om hvorfor han vil lede. En idé knyttet til han selv, hans forståelse av seg selv og til ønsket om å bli konge. Ideen til Håkon Håkonsson var å samle Norge til ett rike. En kongstanke er egentlig noe som er større enn deg selv.  Min kongstanke da, og nå, er at alle i verden skal ha lik rett og lik tilgang til utdanning.

Studentbevegelsen jobber for at hver enkelt skal ha mulighet til å finne sin egen kongstanke og følge den. Lik rett og lik tilgang til utdanning er viktig for å oppnå det målet. Vi er ikke sikre på hva fremtiden vil bringe. Det vi er sikre på er at vi må kunne ting, vi bare vet ikke helt hva. Skal vi møte fremtiden på en god måte er vi avhengig av at alle får muligheten til å bruke sine evner og talenter. Vi har alle noe å bidra med og våre ambisjoner og visjoner skal forme den fremtiden vi ønsker. For oss, men også for våre etterkommere.

Veien inn i utdanning må være åpen. Du skal vurderes på hva du kan. Ikke hvem du er. Det ligger et stort ansvar og et stort potensiale hos beslutningstakere for å sikre at alle har reell mulighet til å studere på heltid.

Kunnskap er grunnsteinen i samfunnet og alle må kunne bidra til å bygge samfunnet videre på sin måte. I likhet med at studentene har et ansvar for å bringe akademia ett steg videre, har vi et felles ansvar for å sikre at de som kommer etter oss møter et samfunn som ikke har gått et steg tilbake.

Forrige uke hadde Europarådet en konferanse om utdanningens rolle for demokratiet. Der deltok statssekretær i Kunnskapsdepartementet Bjørn Haugstad og han sa følgende:

Å lære barn og unge i dagens Europa verdien av frihet, mangfold, menneskeverd, likhet og rettsikkerhet er helt avgjørende for at de skal vokse opp til å bli borgere som tar del i demokratiet. 

Utdanning har en viktig rolle i forankringen og utviklingen av demokratiet. I høyere utdanning skal vi både lære om demokrati, men også oppleve demokrati. Et åpent og inkluderende akademia som gjenspeiler det mangfoldet vi har i samfunnet er viktig, ikke bare for det vi lærer i undervisningen, men gjennom hvordan vi lærer og hvordan vi møter hverandre og våre ulike perspektiver og historier. Fordi samfunnet er sammensatt, gjør at vi ikke kan si at noen former for kompetanse alene er nøkkelen til at vi lykkes i fremtiden. Vi vet ikke hvordan Norge vil se ut når studentbevegelsen feirer 160 år. Men vi kan være ganske trygge på at samfunnet blir bedre av at veivalg og nye løsninger er basert på all den kunnskapen vi klarer å finne om de utfordringene vi står ovenfor. Fordi samfunnet er mangfoldig og sammensatt, må kunnskapen være det samme.

Din student er din kollega. Vi jobber mye for at de som jobber i høyere utdanning ikke bare skal lære oss det de kan. De skal lære oss hvordan å lære. Opparbeide nysgjerrighet. Utfordre oss. Inkludere oss og legge til rette for kritisk tekning. Vi skal kunne bygge på den kunnskapen som allerede eksisterer, men vi må kunne utfordre og utforske for å finne mer kunnskap, tenke nye tanker og skape nødvendige alternativer. Vårt mål er et akademia som ser at hver enkelt student også har noe å lære sine undervisere. At vi kan tilføre noe annereledes og at vi sammen kan ta ett skritt videre. Neste generasjon skal være noe mer enn det som er i dag.

Dette betyr ikke at alle må ta høyere utdanning. Opparbeidelse av kompetanse kan, og skal skje på ulike plasser og i ulike faser av livet, egentlig hele tiden, over alt. Det er ikke alt som kan læres ved et skrivebord, av en bok eller en samtale. Mye må testes i praksis og mye må øves på mange ganger for å mestres.

Som å redde Håkon Håkonsson, for min del.

Ulik kompteanse bygger på ulike former for kunnskap. Som samfunn er vi avhengige av et mangfold også i hvordan vi tilegner oss kunnskapen og kompetansen vi trenger og som svarer til den enkeltes ønsker og ambisjoner for egen fremtid. Slik kan vi sammen ta Norge og verdensfellesskapet et steg videre.

Verden har blitt mindre. Både ved at vi lettere kan reise langt og på kortere tid, men også gjennom teknologien som knytter oss sammen. Unge i Norge i dag bruker samme kommunikasjonsplattformer som det unge gjør i resten av verden. Dette skaper et hav av muligheter.

Når vår forløper, Norsk studentsamband ble stiftet i 1936, skjedde dette i Bergen. I år, 80 år etter, skal igjen Bergen være vertskap for en historisk studentsamling. Vi skal i mai arrangere et seminar om den globale studentstemmen. Her skal vi samle studentpolitikere fra hele verden for å skape en felles plattform for samarbeid slik at studentene skal kunne påvirke beslutningstakere på globalt nivå.

Dette er en del av den norske studentbevegelsens bidrag til å binde mennesker sammen på tvers av landegrenser og kontinenter for å påvirke, utfordre og utvikle. Sammen skal vi skape en bedre verden.

De samme kampene vi kjemper her hjemme, skal kjempes på en mye større arena. Globalt er utfordringene større, men målet ofte det samme. Åpenhet, tilgjengelighet, demokrati, menneskerettigheter og mangfold er like aktuelt, ja kanskje mer, når vi ser utenfor Norges grenser. Studentens ansvar for samfunnets utvikling må gjelde også i et globalt fellesskap. Igjen handler det om hvordan studentene opplever hverdagen på hvert studie og ved hvert studiested og i hvert enkelt samfunn. På samme måte som at summen av borgernes kompetanse utgjør summen av samfunnets muligheter er våre medstudenters utfordringer relevante for oss. Vi kan hjelpe hverandre og vi kan utfordre hverandre der hvor det er nødvendig. Mer samhandling gir oss økt innstikt og forståelse for våre ulike utgangspunkt når vi møtes på tvers av landegrenser. Dette gir oss ikke bare et bedre utgangspunkt for å løse globale utfordringer, men også for å møte fremtiden her hjemme.

Solidaritet handler om å stå sammen, og om å bruke kunnskapen vi bestitter og våre forutsetninger for å skape utvikling og for å skape nye arenaer for kunnskapsutveksling verden rundt. Vi som er studenter i Norge har mange fordeler, men vi har allikevel alt å tjene på å samarbeide med våre kolleger i resten av verden. Vår studentbevegelse har en lang og stolt tradisjon for å stå sammen med studenter fra andre land og vi er stolte av å videreføre denne tradisjonen i Bergen nå i år. Samtidig skal vi huske på at solidaritet ikke bare handler om hva vi kan gi til andre, men også vår egen utvikling.

Vi skal aldri bli selvgode og si oss fornøyd med tingenes tilstand. Det skal være i studentbevegelsens natur å nettopp være i bevegelse.

Vi skal utålmodig flytte oss fremover og utfordre det bestående. Slik blir vi trygge på hva vi må ta vare på og hva vi må endre for å gå videre. Vi skal alltid stille spørsmål og noen ganger trenger vi noen andres blikk og et annet perspektiv for å stille de riktige oss de gode spørsmålene.

Jeg er veldig stolt over å være en del av den norske studentbevegelsen. Jeg er stolt av det ansvaret vi tar og av alt det vi får til, sammen.

Nelson Mandela sa en gang – “Education is the most powerful weapon which you can use to change the world.” Jeg syns det sitatet passer godt for denne anledningen.

Da vil jeg avslutte med å si tusen takk til hans kongelige høyhet kronprins Haakon Magnus for at han kom hit og gjestet vårt landsmøte.

Del dette