Du er her: Student.no > Blogg > Forskning > Hvis kvalitet i utdanning skal telle må undervisning gjøres til karriere

18.02.2016

Hvis kvalitet i utdanning skal telle må undervisning gjøres til karriere

I utdannings-Norge har det i det siste året vært stor oppmerksomhet rundt læreres kompetanse. I skolen er det en helt vanlig tanke at lærere både skal være gode i faget, som norsk, matte, historie, eller andre fag, og samtidig ha en solid pedagogisk og didaktisk tyngde i bunn. Alle er enige om at dette er viktig i skolen. Å være en god lærer handler om innholdet du skal formidle og måten du formidler det på. Men ikke i høyere utdanning.

I høyere utdanning er det historisk sett en fjern tanke at det å være god til å formidle et fag handler om noe annet eller mer enn å kunne faget. Ved universiteter og høyskoler er det en utbredt tanke at din kompetanse som forsker er det som gjør deg god til å undervise. Dette er en holdning vi i NSO tar stor avstand fra. Evne og kompetanse til å undervise og veilede studenter handler i bunn og grunn om det samme uansett hvilket nivå i utdanningssystemet man er på. Pedagogisk kompetanse og ferdigheter kommer ikke av å kunne et fag. Pedagogisk kompetanse og ferdigheter handler om å kunne lage et velfungerende undervisningsopplegg, om å presentere tema, problemstillinger og teori på best mulig måte, tilpasset ulike læringsmetoder. Denne kompetansen handler om å ha kjennskap til verktøy og metoder for undervisning og å kunne bruke disse riktig.

Til vår glede er det flere i universitets- og høyskolesektoren som begynner å se dette og som ser at det er viktig å gjøre noe med den pedagogisk-didaktiske kompetansen ved universiteter og høyskoler. Flere universiteter og høyskoler har i lengre tid tilbudt kurs i universitets- og høyskolepedagogisk basiskompetanse for nyansatte i vitenskapelige stillinger. Kurstilbudet har eksistert som et svar til krav om pedagogisk kompetanse ved tilsetning (eller innen to år) uten at kravet om å ta slike kurs har vært særlig håndhevd. Det meste av undervisningserfaring godtas som formell kompetanse, og man slipper derfor å ta kurset. Kontroll med hvor vidt nyansatte gjennomfører slike kurs kan se ut til å være fraværende og tilfeldig.

Det er derfor fint å høre at slike tilbud nå har større etterspørsel[1]. Større etterspørsel og mer oppmerksomhet er et stort skritt i riktig retning, men bare en begynnelse. De viktigste skrittene på veien videre er å ikke lengre godta undervisningserfaring som erstatning for formell kompetanse, kreve at alle vitenskapelige ansatte gjennomfører universitets- og høyskolepedagogiske kurs ved tilsetning, følge opp og sjekke at kursene gjennomføres, og tilby oppfriskningskurs som ansatte må gjennomføre med jevne mellomrom. Det siste er spesielt betydningsfullt og handler om tanken om at man kan lære seg noe en gang og dermed være god på det resten av livet. Det hadde vel neppe slått bra an om en forsker påstod å være ferdig med forskningen sin fordi han hadde kommet frem til noen forskningsresultater og kunne leve på disse resten av livet. Nei, det stilles sterke krav om utvikling på forskningsarbeidet og forventinger om å levere nye resultater. Det kan ikke være annerledes med undervisningsresultatene. Også her må kompetanse oppdateres. For den som tror han er ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig.

De fleste vitenskapelige ansatte ved universiteter og høyskoler har et mål om å én dag bli professor. For å bli professor kan det være en lang vei å gå fra doktorgrad via postdoc og førsteamanuensis. Kravene som stilles til de ulike stillingene er i første rekke definert gjennom nasjonale forskrifter. I tillegg kan institusjonen som tilsetter i stillingene stille egne krav til kompetanse og fordypningsområde. I forskriftene som regulerer ansettelser i postdoc-, amanuensis-, og professorstillinger er det åpenbart økende krav til vitenskapelig produksjon til stillingene oppover i det akademiske hierarkiet. Det skulle jo bare mangle at det krevdes større akademisk kompetanse fra ett stillingsnivå til ett annet. Men disse kravene som øker i takt med stillingsnivåene handler kun om en del av jobben i undervisnings- og forskerstillinger. Forskningsarbeider har historisk vært vektlagt mest ved universiteter og høyskoler. Denne prioriteringen av forskning over undervisning bør fremstå som merkelig all tid arbeidsoppgavene i stillingene omfatter begge deler.

Det burde være slik at det i kravene for tilsetning i undervisnings- og forskerstillinger stilles krav om utvikling av undervisningsarbeid og kompetanse fra det ene stillingsnivået til det andre. I Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger ser vi at kravene knyttet til undervisning er det samme til professorstillinger som til førsteamanuensisstillinger. Nemlig «dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning».

De siste årene har det i den ene festtalen etter den andre blitt snakket pent om at vi ikke lengre kan akseptere den store forskjellen i status mellom forskning og undervisning. Vi må endre kulturen for å arbeide med og satse på undervisning. I sin tale på kunnskapsdepartementets kontaktkonferanse 12.1.2016 snakket statsråd Torbjørn Røe Isaksen om betydningen av det akademiske fellesskapet i arbeidet med utdanning. Inspirasjonen ved å arbeide med undervisning og emnetilbud sammen i team gir bedre studietilbud, bedre arbeidsmiljø for de ansatte, samt en kvalitetskultur som smitter over på studentene.

For å løfte frem denne kvalitetskulturen må det i akademia bli mulig og også gjøre karriere på undervisning uten å måtte ofre forskningsarbeid for en stilling uten forskningsbrøk. Undervisningsarbeid må bli meritterende slik at dette får like mye å si for den enkeltes akademiske karriere. Det må gjøres ved at søkere til stillinger må legge frem dokumentasjon og eksempler på undervisningsarbeid, samt at det må stilles krav om gjennomført universitets- og høyskolepedagogikk før tilsetning i førsteamanuensis og professorstillinger.

Moralen i historien er at dersom vi skal få en kultur for kvalitet hvor ansatte arbeider sammen om undervisning, hvor studenter er invitert inn i fellesskapet, og hvor undervisning har like høy status som forskning, da må undervisningsarbeid bli meritterende og få uttelling for ansattes karrierer.

[1] http://www.uniforum.uio.no/nyheter/2015/11/–vi-har-opplevd-en-holdningsendring%3A-uio-ansatte-.html

Del dette